Norwegian
Surah Al-Qiyamah ( The Resurrection ) - Aya count 40
لَا أُقْسِمُ بِيَوْمِ الْقِيَامَةِ
( 1 ) 
Nei! Jeg sverger ved oppstandelsens dag,
وَلَا أُقْسِمُ بِالنَّفْسِ اللَّوَّامَةِ
( 2 ) og enhver sjel som irettesetter seg selv.
أَيَحْسَبُ الْإِنسَانُ أَلَّن نَّجْمَعَ عِظَامَهُ
( 3 ) Tror mennesket at Vi aldri kan samle sammen hans knokler?
بَلَىٰ قَادِرِينَ عَلَىٰ أَن نُّسَوِّيَ بَنَانَهُ
( 4 ) Jo, sannelig, Vi kan til og med forme hans fingertupper!
بَلْ يُرِيدُ الْإِنسَانُ لِيَفْجُرَ أَمَامَهُ
( 5 ) Mennesket vil fortsette et syndefullt liv,
يَسْأَلُ أَيَّانَ يَوْمُ الْقِيَامَةِ
( 6 ) og han spør: «Når kommer så oppstandelsens dag?»
فَإِذَا بَرِقَ الْبَصَرُ
( 7 ) Når synet blendes,
وَخَسَفَ الْقَمَرُ
( 8 ) og månen formørkes,
وَجُمِعَ الشَّمْسُ وَالْقَمَرُ
( 9 ) når sol og måne blir ett,
يَقُولُ الْإِنسَانُ يَوْمَئِذٍ أَيْنَ الْمَفَرُّ
( 10 ) – denne dag vil mennesket si: «Hvor finnes tilflukt?»
كَلَّا لَا وَزَرَ
( 11 ) Nei! Det finnes intet fristed.
إِلَىٰ رَبِّكَ يَوْمَئِذٍ الْمُسْتَقَرُّ
( 12 ) På denne dag blir oppholdsstedet hos Herren!
يُنَبَّأُ الْإِنسَانُ يَوْمَئِذٍ بِمَا قَدَّمَ وَأَخَّرَ
( 13 ) På denne dag får mennesket vite hva han har utrettet og hva han har forsømt.
بَلِ الْإِنسَانُ عَلَىٰ نَفْسِهِ بَصِيرَةٌ
( 14 ) Mennesket blir avklaring mot seg selv,
وَلَوْ أَلْقَىٰ مَعَاذِيرَهُ
( 15 ) selv om han bringer sine unnskyldninger.
لَا تُحَرِّكْ بِهِ لِسَانَكَ لِتَعْجَلَ بِهِ
( 16 ) La ikke tungen løpe for å skynde på åpenbaringen.
إِنَّ عَلَيْنَا جَمْعَهُ وَقُرْآنَهُ
( 17 ) Vår oppgave er dens sammensetning og dens fremføring.
فَإِذَا قَرَأْنَاهُ فَاتَّبِعْ قُرْآنَهُ
( 18 ) Så når Vi resiterer den, så følg med i dens resitasjon.
ثُمَّ إِنَّ عَلَيْنَا بَيَانَهُ
( 19 ) Derpå er det Vår oppgave å utlegge den.
كَلَّا بَلْ تُحِبُّونَ الْعَاجِلَةَ
( 20 ) Nei, dere elsker det som iler hen,
وَتَذَرُونَ الْآخِرَةَ
( 21 ) og lar det hinsidige ligge.
وُجُوهٌ يَوْمَئِذٍ نَّاضِرَةٌ
( 22 ) På den dag finnes strålende ansikter
إِلَىٰ رَبِّهَا نَاظِرَةٌ
( 23 ) som ser på Herren,
وَوُجُوهٌ يَوْمَئِذٍ بَاسِرَةٌ
( 24 ) og på den dag finnes ansikter som er formørkede,
تَظُنُّ أَن يُفْعَلَ بِهَا فَاقِرَةٌ
( 25 ) så man kunne tro at noe skrekkelig er over dem.
كَلَّا إِذَا بَلَغَتِ التَّرَاقِيَ
( 26 ) Nei, når sjelen kommer opp i halsen, og man sier,
وَقِيلَ مَنْ ۜ رَاقٍ
( 27 ) «Hvem kan gjøre en besvergelse?»
وَظَنَّ أَنَّهُ الْفِرَاقُ
( 28 ) Og den døende forstår at det er avskjeden,
وَالْتَفَّتِ السَّاقُ بِالسَّاقِ
( 29 ) og snor bena om hverandre.
إِلَىٰ رَبِّكَ يَوْمَئِذٍ الْمَسَاقُ
( 30 ) Denne dag går turen til Herren!
فَلَا صَدَّقَ وَلَا صَلَّىٰ
( 31 ) Ikke trodde han, og ikke bad han,
وَلَٰكِن كَذَّبَ وَتَوَلَّىٰ
( 32 ) men han fornektet og snudde seg bort,
ثُمَّ ذَهَبَ إِلَىٰ أَهْلِهِ يَتَمَطَّىٰ
( 33 ) og gikk så hjem til sine med stolte steg.
أَوْلَىٰ لَكَ فَأَوْلَىٰ
( 34 ) Ve deg, ve!
ثُمَّ أَوْلَىٰ لَكَ فَأَوْلَىٰ
( 35 ) Ja, ve deg, ve!
أَيَحْسَبُ الْإِنسَانُ أَن يُتْرَكَ سُدًى
( 36 ) Tror mennesket at det overlates til seg selv?
أَلَمْ يَكُ نُطْفَةً مِّن مَّنِيٍّ يُمْنَىٰ
( 37 ) Var det ikke en dråpe utstøtt sæd?
ثُمَّ كَانَ عَلَقَةً فَخَلَقَ فَسَوَّىٰ
( 38 ) Så ble det det minste foster. Og Han skapte og formet,
فَجَعَلَ مِنْهُ الزَّوْجَيْنِ الذَّكَرَ وَالْأُنثَىٰ
( 39 ) og laget det til to sorter, mann og kvinne.
أَلَيْسَ ذَٰلِكَ بِقَادِرٍ عَلَىٰ أَن يُحْيِيَ الْمَوْتَىٰ
( 40 ) Skulle ikke Han være i stand til å gi de døde liv?
